Sprøyteromsdebatt og høringsinnspill 

Den 29 april 2008 arrangerte Helse- og sosialkomiteen til Oslo Bystyre en høring vedrørende Oslo Kommunes tilbud om akuttovernatting. Saken har fått en besynderlig utvikling ettersom sosialbyråd Sylvi Listhaug nå truer med å legge ned sprøyterommet fordi det er for dyrt og hjelper for få, samt for å få råd til å tilby overnattingstjenester. Listhaug trenger åpenbart en oppdatering. Sprøyterommet ble opprettet fordi det hadde heldig virkning i andre land.

Tiltaket rettet seg mot de vanskeligst stilte opiatavhengige, som har stor fare for overdose. Sprøyterom redder liv og bedrer livskvaliteten, ifølge en EU-undersøkelse. Men oppbyggingen av sprøyterommet i Norge skulle vise seg å bli tung. Motstanden var kraftig og sprøyterommet bærer sterkt preg av det. Sprøyterommet er bygget på pragmatisk tilnærming til avholdsideologiske motstandere. Etter tre år er sprøyterommet enda kun et lite forsøksprosjekt uten noen form for fleksibilitet. I andre land legger de med hell til rette for røyking av medisinen, utdeling av medisinen, og eventuell overgang til et annet medikament. Som for eksempel metadon eller Subutex.

I Norge er det kun lov å injisere på det lille sprøyterommet og bare illegal heroin. Dette medfører at Norge ikke har det samme heldige resultat av sprøyterommet som de har fått i andre land. Men selv sprøyterommet i Oslo viser seg ifølge en undersøkelse å bringe verdighet i livene til brukerne. Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon hevder at sprøyterommet fører til flere overdoser. Dette medfører ikke riktighet. De sammenlinker livreddende overdoseutrykninger på gata med overdoseredninger på sprøyterommet. RIO overser alle uttrykningene der de valgte å ikke gi motgift og alle overdosene som brukerne overlevde og som det ikke ble sendt uttrykning til fordi de ikke var i selskap med andre.

Det eneste alternativet til sprøyterom, er gangbroer, kratt og bakgårder. Antallet overdoser har økt med 25 prosent på landsbasis det siste året. I Oslo økte det med 50 prosent. Oslo Kommune har lenge avvist mange som har bedt om overnatting og de er helt konsekvente mot de som tilhører andre kommuner. De må sove på gata fordi de tilhører feil kommune. Det er et paradoks at byråden vil legge ned sprøyterommet som er et tilbud til de vanskeligst stilte, for heller å bruke pengene på overnatting for dem. Dette er å gi med den ene hånda og ta med den andre.

Det er rigiditeten som motstanderne selv har presset fram, som hindrer sprøyterommet i å spille en rolle for utviklingen på rusfeltet. Og nå vil byrådet stenge det istedenfor å følge med på den narkotikapolitiske utvikling med overbevisende tall for hva som nytter. Helse Sør-Øst legger i disse dager ned 70 behandlingsplasser i vår region. Det blir stadig vanskeligere å få hjelp for de rusmiddelavhengige, derfor er det meningsløst og inhumant og legge ned enda et tiltak.

Arild Knutsen
Foreningen for human narkotikapolitikk

————-

Foreningen for human narkotikapolitikks skriftlige innspill (med supplerende linker) til Helse- og sosialkomiteen i etterkant av høringen 29. april:

Takk for invitasjonen til høringen, som jeg antar kom som en følge av den senere tids presseoppslag om unge rusavhengige som ikke fikk den hjelpen de burde, og egentlig har krav på.

Hvorfor døde Fredrik?
Ila Hybelhus, søndag morgen 10. februar i år: I en overkøye på et av rommene finner de ansatte en livløs 19 år gammel gutt. Tilbake sitter moren og bestevennen og spør seg hvorfor en unggutt plasseres på et hospits for eldre, tunge narkomane.
Side 1. Side 2. Side 3. Side 4. Side 5. Det evige dilemmaet

Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN) ble i mars 2008 kontaktet av foreldrene til en nitten år gammel gutt som døde på vintertilbudet ved Ila Hybelhus måneden før. Avdøde Fredrik ble i november 2007 tildelt leilighet ved Ungbo. Tilbudet var velkomment, men familien melder om utilfredsstillende oppfølging der. Dessuten er Ungbo-leiligheten lokalisert i et svært belastet område.

Rusmiddelbruken eskalerte og Fredriks livssituasjon ble stadig mindre stabil. En dag i januar brant leiligheten ned. Det er enda ingen som kjenner årsaken til brannen. Når etablerte familier eller enkeltpersoner mister sine eiendeler og sitt hjem i brann, får de ofte nødhjelp og støtte. Men Fredrik var en vanskeligstilt ung mann, en rusmiddelbruker. Når politiet ankom leiligheten etter brannen, rev de fra han nøklene og fysisk presset han ut av leiligheten. Til ingenting. Kort etter fikk Fredrik flytte inn på Exit. Et botiltak for unge rusavhengige. Botilbudet er normalt på tre uker, men Fredrik fikk bo der lenger fordi han hadde gata som alternativ.

En kveld i februar ble Fredrik likevel kastet ut derfra, grunnet rusmiddelbruk. Han havnet på gata igjen. Vi håper det ikke er en ironi bak boligtiltakets navn; Exit. Fredrik fikk sporadiske opphold på byens herberger. Og en natt i mars døde han på Ila Hybelhus. Foreldrene fikk beskjed av presten om at han hadde ankommet Ila Hybelhus kvelden før i svært forkommen tilstand og han skal nærmest ha blitt båret opp på rommet. Der skal han nærmest ha segnet om på gulvet, men de ansatte gikk ut og lukket døren etter seg. En av Fredriks romkamerater skal ha hjulpet han opp i sengen. Morgenen etter ble han funnet død. Svært tidlig om morgenen. Ved dette vintertilbudet ble alle som fikk overnatte, jaget opp og ut kl.07.00. hver morgen. Forklaringen om Fredriks siste timer er bekreftet av presten som ga foreldrene det triste budskapet.

Moren til Fredrik ringte Ila Hybelhus like etter og spurte hvorfor de ikke hadde han under oppsyn, ettersom han var i en slik forfatning og så ung. Hun sier de svarte at de ikke går opp til dem dersom de ikke lager støy. Moren ropte da i fortvilelse at man vel ikke skriker og hoier når man ligger og dør. Det var en svært ubehagelig opplevelse å følge foreldrene til et informasjonsmøte på Ila Hybelhus noen uker senere. Foreldrene ville gjerne få vite så mye som mulig om Fredriks siste døgn og de ville se sengen han døde i. For endelig å kunne påbegynne sorgbearbeidelsen. Men her ble de servert en historie som avvek fra den første, og som man kunne få inntrykk av at var sterkt moderert.

I følge de ansatte ved Ila Hybelhus skulle Fredrik ha gått rundt i gangene og lagd mye leven til langt på natt og til slutt ha fått streng beskjed om å legge seg. De ansatte skulle knapt ha kunnet sett at han var påvirket av noen ting som helst. Foreldrene fikk tusen nye ubesvarte spørsmål å forholde seg til og nok en utsettelse av bearbeidelsen. Et par uker senere ble politirapporten lest opp for foreldrene pr. telefon. Den bekreftet det meste av prestens versjon, men var enda sterkere. Fredrik skulle ha ankommet svært forkommen og gått ut igjen for å kjøpe enda mer. I følge politirapporten ble han senere funnet sovende i gangen i feil etasje og nærmest blitt båret opp på rommet. FHN har vært i kontakt med noen av de som sov på rommet han døde i, også disse bekrefter at Fredrik var i en svært forkommen tilstand.

Vi har ingen interesse av å ramme Ila Hybelhus på noen måte, men vil gjerne informere komiteen om våre erfaringer, grunnet alvorligheten i denne enkeltsaken, som vi har fått inntrykk av at synliggjør en ukultur. Vi vil også gjerne få påpeke den grelle kontrasten som utspilte seg under høringen, mellom virkelighetsbeskrivelsen mellom de tilfredse kommunalt ansatte på den ene siden og de fortvilte brukerorganisasjonene og frivillige organisasjonene på den andre. Vi har ved flere anledninger fått inntrykk av at mange kommunalt ansatte har munnkurv.

Like etter Fredrik-saken ble FHNs leder Arild Knutsen kontaktet av moren til en nitten år gammel jente som er sterkt knyttet til sin syv år eldre kjæreste. De har begge vært opiatavhengige i mange år og injiserer nå i halsen og lysken, ettersom de andre blodårene alt er ødelagt. De to mangler tilbud om behandling som par. Hun har en bipolar lidelse og har tidligere forsøkt å ta livet av seg når de har revet henne fra han. Ruskonsulenten hennes sier at det finnes forskning på at parforhold og rehabilitering er en uheldig kombinasjon, men det finnes ikke forskning på disse to. Det finnes kun forskning på fenomener. Jeg fortalte ruskonsulenten at jeg og ei jente en gang ble kastet ut av rusbehandling og på gata fordi vi ble kjærester der og at vi senere ble reddet av en institusjon som tok imot oss som par. Ruskonsulenten sier nå at hun har endret syn, men de har enda ikke noe behandlingstilbud.

Undertegnede kontaktet Oppsøkende Tjeneste for paret og de kom i dialog. Endelig fikk de lovnader som ga håp. De skulle møte Oppsøkende en morgen kl.10.00. og ville at jeg skulle følge dem til møtet. Oppsøkende lovte å hjelpe dem med midlertidig bolig, medisinsk behandling ved Klinikk Motivasjon, LAR-søknad og søknad om institusjonsbehandling. Men morgenen etter hadde Oppsøkende et morgenmøte og der kom det frem at paret er Folkeregistrert i Akershus. Da ringte de til paret og sa at de ikke kunne hjelpe dem med noe som helst. Jeg ringte oppsøkende for å få en bekreftelse like etter, og da svarte de at de hadde fått streng beskjed om å stramme inn praksisen og ikke på noen måte hjelpe de som ikke er folkeregistrert i Oslo.

Vi registrerte at representanten for Fylkesmannen fortalte under høringen at de ikke har mottatt noen klager, men fikk også med oss at Helse- og sosialombudet har fått hundrevis av klager. Ombudet var ikke invitert som høringsinstans. Da representanten for Fylkesmannen ble konfrontert med at få kjenner til at de er en relevant klageinstans og spurt om de vil foreta seg noe i forhold til dette, svarte representanten benektende og at de kun vil forholde seg til de klagene de mottar. Dette oppfatter vi som en alvorlig ignorering av en vanskeligstilt gruppe fra Fylkesmannens side.

Vi finner det viktig å peke på en utvikling på rusfeltet som vi anser for relevant for komiteens medlemmer å kjenne til. Rusavhengige føler seg stadig dårligere behandlet av helsetjenesten, behandlingsvesenet, i fengslene og andre steder. Tiltakene blir stadig mer rigide, får stadig mer mistillit og de straffer tilbakefall nådeløst. De kommunale lavterskeltiltakene får stadig høyere terskel inn og stadig lavere terskel ut. Helse Sør-Øst legger i disse dager ned 70 behandlingsplasser i vår region og politiaksjonene mot rusmiljøene blir stadig mer intense og brutale. Legevakten avviser stadig rusmiddelbrukere med forhåndsbestemt mistro og den såkalte legemiddelassisterte rehabiliteringen (LAR), er i realiteten legemiddelassistert represjon (Undertrykking). Medisinene deles ut i intense henteordninger som hindrer normal deltakelse i samfunnet og de bruker mer enn 150 millioner kroner i året på tvungne urinprøver. Vi har nettopp fått vite at overdosetallene har økt med 25 prosent på landsbasis og med 50 prosent i Oslo – fra i fjor.

Det er også vanskelig å være rusavhengig så lenge vi har en byråd som klandrer de rusmiddelavhengige for bruken deres. Sylvi Listhaug sier i media at man ikke kan forvente å få hjelp så lenge man ikke er motivert og advarer med at det er farlig å bruke (sekkebetegnelsen) narkotika. Det kommunale hjelpetiltaksapparatet er den egentlige R’en i LAR, i hvert fall så lenge R’en står for rehabilitering. I den anledning vil vi få etterlyse økt sosial boligbygging og minne om at boligpolitikk er sosialpolitikk, er fattigdomspolitikk, er integreringspolitikk, er narkotikapolitikk. Boligpolitikken ligger i bunnen for alt. Det vil dessverre være behov for overnattingstilbud i Oslo fremover så lenge rusmiddelpolitikken er som den er, men det er viktig å atskille slik at ungdom ikke havner sammen med eldre tunge brukere.

Botilbudene bør tilby sosiale opplegg rundt de som benytter seg av tilbudene og ikke kun overnatting. De trenger også assistanse og muligheter på dagtid. Dessuten bør kommunen tilby sekulære alternativer til Frelsesarmeen, Blå Kors og Røde Kors. Både de unge og eldre rusmiddelbrukerne trenger væresteder. De ungdomstiltakene som er opprettet rundt Grønlandsleiret utelukker rusmiddelbrukere. Disse benyttes for det meste av heldigere stilt ungdom. I dagene etter høringen har jeg vært i kontakt med flere av Oslo vanskeligst stilte. Noen av disse har fortalt at de sover ute hver natt fordi vintertilbudet er stengt. Andre sier de har sovet ute hele tiden fordi de er folkeregistrert i en annen kommune. Jeg registrerte at det var vanskelig å få estimert hvor mange som sover ute i Oslo.

Generalsekretæren i Kirkens Bymisjon informerte om et antall utdelte soveposer, men vi kjenner også til private tiltak som deler ut soveposer. Det finnes en gruppe på Facebook for organisering av innsamling og utdeling. Antallet uten fast bolig er også vanskelig å få oversikt over. Undertegnede har selv vært uten bolig i uker av gangen, men aldri sovet ute. Jeg la meg i kjellerlokaler, oppganger, fikk sove hos venner, eller jeg vandret rundt nattestid og ventet på at T-banen skulle begynne å gå, slik at jeg kunne sove noen timer der. Men 60 prosent av de som sitter i fengsel sitter for rusrelatert kriminalitet, 70 prosent av de som løslates er uten bolig. Situasjonen er neppe særlig bedre i rusbehandlingsinstitusjonene, men der foregår det også utvisninger som fører til sterkt behov for akutt bolighjelp.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er 1. mai og arbeiderbevegelsen er samlet på Youngstorget. Høyttalerne vibrerer i toleranse og solidaritet. En selger av magasinet Erlik Oslo blir bortvist fra den stivpyntede forsamlingen fordi han er narkoman og NRK, Ukeslutt er ute i gatene for å lage et oppslag til kommende lørdags program, om en kvinne med hjerneslag som ble avvist hos Legevakten fordi det står i journalen at hun har vært rusmiddelavhengig. ”Men du er jo misbruker” utbrøt personellet etter en kikk på skjermen. På VG-nett denne markeringsdagen går Eric Johanssen i Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon (RIO) ut og protesterer mot kristenrussens knuteregel som innebærer å spandere på, og spise middag med, en narkoman.

Eric Johanssen i RIO mener russeknuteregelen er stigmatiserende, men det er heller stigmatiserende av Johanssen å påstå at man må være godt trent i å arbeide med mennesker for at de ikke skal føle seg nedverdiget. Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN) er en medlemsbasert brukerforening med tett kontakt med det bestående rusmiljø. Vi har tillit til kristenrussen, som vi ikke på noen måte finner grunn til å tro at skal stakkarsliggjøre noen.

Russeknuteregelen signaliserer at kristenrussen ser at dette ikke er svake mennesker, men derimot svakt stilte mennesker.

Det er særlig stigmatiserende av Johanssen å uttale at narkomane kan bli aggressive og såret av å bli invitert på middag. Dette henger bare ikke på greip, men taler mot generell sunn fornuft. Bakgrunnen til Johanssens utspill er trolig det at RIO er kjente motstandere mot tiltak og tilnærminger som ikke har total rusfrihet som mål.

De var imot metadon- og Subutexbehandling i sin tid og vil enda at det skal bli vanskeligere å få medisinsk hjelp. De er imot sprøyterom og legeordinering av heroin (diacetylmorfin). De ønsker tvangsbehandling, men til institusjoner som kun hjelper noen få. De ønsker av ideologiske grunner ikke å åpne for mer medisinsk assistanse, som hjelper mange.

Det mest paradoksale ved utspillet, er at RIO ikke protesterer mot russeknuteregler som innebærer rusmiddelbruk, men derimot en knuteregel som innebærer et hederlig alternativ med hjelpetiltak for nettopp de som har fått problemer med rusmidler. Vi synes kristenrussen, med en slik knuteregel går foran med et eksempel til etterfølgelse. Dette illustrerer at vi i motsetning til tidligere, kan begynne å si at russen bare blir bedre og bedre for hvert år.

Johanssen mener russeknuteregelen er lite gjennomtenkt og han har vanskelig for å se at dette kan være positivt for narkomane. Vi er derimot overbevist om at det er svært heldig at noen tar kontakt og vil spise sammen med de fra før utstøtte. Dette er innføring av dialog, hvilket vil kunne styrke gjensidigheten. Dette likner praksisen til Jesus, slik han er fremstilt i bibelen. Budskapet som russeknuteregelen sender, er svært viktig og kan spille en stor rolle fremover.

De som blir kjent med narkomane, får ofte økt engasjement for å jobbe for spesielt vanskeligstilte. Derfor kan russeknuteregelen ha vidtrekkende konsekvenser som utspiller seg også etter russetiden.

Kristenrussens hederlige russeknuteregel minner meg om da jeg selv satt som heroinavhengig i Karl Johans gate. Jeg hadde ikke spist på flere dager og følelsen av å være usynlig eller i veien for alle de mette forbipasserende var forferdelig. Det kan egentlig ikke beskrives. Jeg dagdrømte om at noen skulle stoppe opp, se at jeg var sulten, ensom og utmattet, og ville hjelpe meg.

Kristenrussen ble sannsynligvis forfjamset over at ”brukernes egen organisasjon” reagerte negativt og derfor trakk de tilbake russeknuteregelen. RIOs organisasjonsnavn med ”Rusmisbrukernes” i bestemt form flertall, evner å forvirre. RIO gir inntrykk av at de snakker på vegne av alle tidligere og nåværende rusavhengige. Men de teller kun 60 personer etter tolv års drift. FHN er en ti år yngre brukerorganisasjon, den femte i rekken og teller flere enn RIO. Vi ber herved kristenrussen om å gjeninnføre knuteregelen. Vi tilbyr dere sågar en guidet tur til rusmiljøene på gateplan, dersom det trengs for å øke forståelsen for nødvendigheten av den. La oss fjerne all tvil og kjempe for reell toleranse, inkludering og solidaritet.

Arild Knutsen, leder i

Foreningen for human narkotikapolitikk

http://www.fhn.no

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Grell parallell til Obiora-saken

Sivilombudsmannen har bedt om fullt innsyn i, og vil gjennomføre granskning av, Obiora-saken. (Les mer i Nettavisen) Riksadvokaten henla som kjent saken, hvilket initierte omfattende demonstrasjoner flere steder i landet. Riksadvokaten sier at det var politiets mangel på kunnskap om faremomentet som tilsa at de impliserte politimenn i Obiora-saken ikke kunne straffes. Si meg: Lærer politihøyskolen bort fysiske grep for pågripelser, men ikke om potensielle konsekvenser? Det er i så fall like fornuftig som å drive seksualundervisning uten å fortelle at det kan føre til kjønnssykdommer eller graviditet.

Hvorfor skal en som begår en kriminell handling dømmes når vedkommende ikke evnet å se konsekvensen av handlingen, imens politimenn ikke en gang må møte i retten for det samme i en mulig drapssak?

Aftenposten skriver 22. desember at elleve prosent av de innsatte er lett utviklingshemmede. Disse har en IQ på mellom 50 og 70, hvilket tilsvarer en modenhetsalder på 12 år og lavere. Det betyr at minst elleve prosent soner uten å ha forstått konsekvensen av deres handlinger og uten å ha forstått hva som har foregått i rettssalen.

Parallellen til Obiora-saken er grell og opprørende. Rettssikkerheten trenger livreddende nødhjelp.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Av Arild Knutsen

Sjokket
Torsdag 7. september 2006 dør Eugene Ejike Obiora i et basketak med polititjenestemenn på Østbyen offentlige velferdskontor i Trondheim. De impliserte politifolkene får jobbe ufortrødent videre tross anmeldelse. Fem dager senere blir det arrangert fakkeltog i Trondheim mot politivold. Budskapet er at politimannen som tok halsgrep på Obiora må suspenderes for at folket skal kunne ha noenlunde tillit til politiet. En talsperson for Grønn Ungdom ved navn Ruca Mass sier dette også er best for de øvrige i politietaten, da tillit er avgjørende for deres arbeid. I Oslo demonstrerer flere afrikanske foreninger utenfor Justisdepartementet samme dag.

Sjokket eskalerer
12. september skriver Adresseavisen at politimannen som tok halsgrep på Obiora, er samme mann som ble anmeldt for vold mot Sophia Baidoo syv år tidligere. Baidoo jobbet som vaskehjelp i en bank på Heimdal da hun ved et uhell utløste en alarm og ble angrepet av politiet ettersom hun ikke kunne/rakk å gjøre rede for hvorfor hun var der. Et overvåkingskamera filmet hendelsen og politimannen ble anmeldt for vold og stygge ord mot henne. ”Svarte Faen” skal den sentrale politimannen angivelig ha skreket til henne. Politimannen ble den gang frikjent. I disse dager øynes håp om gjenopptagelse.

Liggestilling fremfor likestilling
I de påfølgende dagene fremmer rettsmedisinere fantasifulle teorier om dødsårsaken til Obiora. Slikt er uhyre sjelden i drapssaker uten uniformerte, men det er som kjent forskjell på folk. Det har blitt tatt halsgrep, eller kvelertak som vi ellers kaller det, og Obiora har fått blodutredelser og punktblødninger i øynene som tyder på at dødsårsaken kan skyldes kvelning. Likevel uttaler rettsmedisiner Torleiv Rognum 14. september, at han ikke kan se bort fra at dødsårsaken skyldes liggestillingen. Obiora skal ha ligget på magen med håndjern og Rognum ser dette som sannsynlig dødsårsak fordi ruspåvirkede har dødd i samme stilling. Dersom Rognum også hadde tatt med i beregningen hvor mange ganger ruspåvirkede har blitt lagt i slik stilling ved pågripelser for beslag, ville kanskje denne sannsynligheten fått mindre vekt i vurderingen.

Fare for tvangsgravferd
I oktober krangler Trondheim Kommune og familien til Obiora om hvor han skal gravlegges. Familiens ønske er at han gravlegges i hjemlandet Nigeria, men det har ikke familien penger til. Kommuneoverlege Helge Garåsen gir fredag 20. oktober beskjed til familiens bistandsadvokat Abid Q. Raja om at de vil tvangsgravlegge Obiora dersom legemet ikke blir tatt hånd om snarest. Fire dager etter beslutter kommunen å garantere for utgiftene til hjemsending. Kommunen understreker i samme åndedrag at dette ikke innebærer at de tar ansvar for Obioras død. Samtidig stiller de betingelse om at utgiftene vil bli avkortet mot eventuell voldsoffererstatning.

Ignoranse og kvelning
Mot slutten av oktober 2006 sier tre personer, som samlet representerer et titall afrikanske organisasjoner, at de føler seg usynliggjort og ignorert av norske myndigheter. November måned innledes med en artikkel i nettavisen.no der det står at den endelige obduksjonsrapporten konkluderer med at kvelning er den mest sannsynlige dødsårsaken: «Dødsårsaken kan ikke fastslås med sikkerhet. Men ved å sammenholde opplysninger gitt fra Spesialenheten for politisaker, avhør av mistenkte og vitner, og resultatet av rekonstruksjonen med obduksjonsfunnene og kjemiske analyser, er det sannsynlig at mannens død skyldes kvelning.» Likevel understreker regionsleder for Spesialenheten for politisaker i region Midt-Norge, Arve Opdahl, at han fremdeles vil avvente en oppfølgende rapport fra rettsmedisinerne. Det er som kjent stor forskjell på folk.

Endelig engasjement mot forhåndsdømming
Medier har flere ganger blitt dømt i Pressens Faglige Utvalg (PFU) for forhåndsdømming. Det har blant annet skjedd etter at de har fulgt politiet på oppdrag mot mennesker i marginaliserte grupper, men anmeldelsene har måttet komme fra privatpersoner eller foreninger, uten at politi eller myndigheter har funnet det nødvendig å uttale seg. Etter et oppslag i Dagbladet 17. november, finner imidlertid stasjonssjef Ove Sem på Sentrum Politistasjon, Sør-Trøndelag politidistrikt, det nødvendig å minne om paragrafen i Vær-varsom-plakaten. Dette fordi Dagbladet har satt Baidoo-saken og Obiora-saken i sammenheng. Sem nevner samtidig at det er deres plikt å gi de impliserte politifolkene sin oppfølging og støtte.

Habilitet?
15. september forteller Nettavisen at Spesialenheten for politisaker gjennomførte de første avhør av de impliserte politifolk med en spesialetterforsker som hadde vært kollega med dem kun ett år tidligere. Høyesterettsadvokat Harald Stabell etterlyser karantenetid på minst fem år, men Arve Opdahl mener de har diskutert habilitetsspørsmålet uten å finne grunn til å reagere.

Utsettelse og dveling
Den opprinnelig endelige obduksjonsrapportens (Tidlig november) konklusjon om dødelig kvelning var altså basert på avhør, vitneutsagn, rekonstruksjon og obduksjonsfunn. Og det at Spesialenhetens Arve Opdahl vil ha en oppfølgningsrapport fra rettsmedisinere er bakgrunnen for at ingen ringere enn Bjørn Enge leder for Politiets fellesforbund i Sør-Trøndelag refser Spesialenheten for politisaker 15. mars 2007. Enge påpeker at han ikke har detaljkunnskap om etterforskningsarbeidet, men at han på generelt grunnlag kan si at det har gått alt for lang tid.

Motstridende
Først den 11. april foreligger etterforskningsrapporten. VG forteller at det står i rapporten blant annet at Obiora ikke fikk livreddende hjelp etter at han besvimte. En av politimennene skal ha forklart at han ble med Obiora bak i politibilen for å holde han i stabilt sideleie og sørge for frie luftveier, men dette er i klar uoverensstemmelse med versjonen helsepersonellet ved St. Olavs hospital gir: – Sykepleier åpnet bilen og avdødes ben ramlet ut. Hun bemerket at Obiora lå med ansiktet mot golvet i bilen og armene på ryggen med håndjern. Obduksjonen slår fast at kvelning er den mest sannsynlige dødsårsak. Ifølge utrop.no hemmeligholdes det øvrige innhold i rapporten og den sendes ikke til Spesialenhetens leder, men derimot til spesialetterforskningsenheten på Hamar. Elling Borgersrud fra Gatas parlament og Samvirkelaget uttaler at dette er særlig alvorlig, ettersom de mistenkte er polititjenestemenn. Borgersrud mener dette gjør hendelsen til en rasistisk voldshandling fra staten, og at dette minsker sjansen for en objektiv behandling av saken. – Etterforskningen er en vits. Den er gjort av tidligere kolleger og kompiser av politimannen. Her er det jo slik at politimenn blir regnet som uskyldige selv om bevisene lyser mot deg. Er du afrikaner på gata i Trondheim derimot, holder det med hudfarge som bevis, hevder Borgersrud.

LO i Trondheim vil suspendere
– Et dødsfall der det er mistanke om at politiets behandling kan ha ført til dødsfallet, er noe av det alvorligste som kan skje. Om man ikke skal suspendere i slike tilfeller, når skal man da gjøre det? Det er 17. april og lederen for LO i Trondheim, Arne Byrkjeflot, stiller spørsmålet før han går inn til årsmøtet i Trondheim LO som senere vedtar å be om permittering av de fire politifolkene involvert i Obiora-saken. I debatten før vedtaket uttaler Kenneth Fuglemsmo fra Malernes forening at alt tyder på at det kan ha skjedd grove feil. Siv Svanem fra Transportarbeiderforbundet sammenligner spørsmålet om permittering av politifolkene med folk i hennes rekker. – Langtransportsjåfører er rett som det er innblandet i ulykker, og da fratas de rutinemessig førerkortet, sier hun. Den samme parallellen trekker Kjell Johansen i Lokomotivpersonalets forening i Trondheim.Bjørn Enge, leder i Politiets Fellesforbund, Sør-Trøndelag, raser mot vedtaket og kaller det useriøst fordi LO tar standpunkt i en sak som ikke er avgjort. Dette til tross for at LO slett ikke tok standpunkt om skyldspørsmålet.

Regjeringen bryter egne prinsipper
20. april arrangerer undertegnede sammen med Jarl Flaaten Bjørk en markering til støtte for Kadra. Budskapet er at vi ikke tolererer vold, at vi ikke aksepterer undertrykking og at vi hyller ytringsfriheten. Bjarne Håkon Hanssen stiller på vegne av regjeringen og uttaler at den type vold som Kadra har vært utsatt for, er en type vold som berører grunnleggende menneskerettigheter. – Derfor får vi så lyst til å stå opp for Kadra, og stå opp for viktige grunnleggende menneskerettigheter, sier Hanssen. Til nettavisen.no sier statsminister Jens Stoltenberg at Kadra fortjener støtte. – Det er et poeng i seg selv at mange står opp og støtter henne, sier statsministeren til tross for at saken fremdeles er under etterforskning. Samtidig nekter regjeringen å kommentere Obiora-saken, nettopp fordi saken fremdeles er under etterforskning. – Ja, altså det er et dilemma i sånne saker, er Bjarne Håkon Hansens stotrende svar på det bemerkelsesverdige prinsippbruddet. Organisasjonen mot offentlig diskriminering ønsker et svar på dette dilemmaet. I et brev til fire statsråder ber de om en prinsipiell avklaring. – Vi ønsker svar på hvordan politikerne kan kommentere den ene saken, altså Kadra-saken, men når vi ber om kommentar i Obiora-saken så kan de ikke si noe fordi saken er under etterforskning, sier leder Akhenaton de Leon. Forsker Anne Hege Grung i CULCOM mener at politikerne i dette tilfellet går raskt ut for å score politisk mynt med ulike medieutspill. – Det er veldig viktig å støtte minoritetskvinner, men det er enda viktigere hva de gjør for deres tillit totalt sett i samfunnet, understreker hun til TV 2 Nyhetene.

Obiora-saken henlegges
4. mai henlegger Spesialenheten for politisaker på Hamar hele saken. Politiets omdømme svekkes ytterligere. Spesialenheten for politisaker konstaterer at Obiora døde av surstoffmangel, men granskerne mener at nigerianerens død delvis var hans egen feil fordi han kjempet imot. Burde han tatt med i beregningen at hans kropp var stor og hans hudfarge mørk? Antydes det at Obiora begikk spontanselvmord på politimannens arm? – Henleggelsen er et slag mot rettssikkerheten til innvandrere, raste bistandsadvokat Abid Q. Raja. Henleggelsen påklages til Riksadvokaten. Leder i Organisasjonen mot offentlig diskriminering (OMOD), Akhenaton Oddvar de Leon, uttaler at afrikanere og andre med synlig minoritetsbakgrunn har grunn til å føle seg utrygge etter vedtaket.

Hvem er egentlig Spesialenheten for politisaker?
Spesialenheten oppsto 1. januar 2005 for å avløse det Særskilte etterforskningsorganet for politisaker, nettopp fordi tilliten til SEFO var tynnslitt.

Anmeldt for vold mot en tredje innvandrer
7. mai avslører TV2-Nyhetene at politimannen som tok kvelertak på Obiora og Baidoo også er anmeldt for vold mot en tredje innvandrer. Politimannen skal ifølge fornærmede også ha tatt kvelertak på han, og det skal ha skjedd på omtrent samme tid som Baidoo-saken. Spesialenheten for politisaker skal ikke ha vært klar over dette forhold.

Store protester
8. mai gjennomføres store demonstrasjoner i Bergen, Oslo, Trondheim og Skien mot henleggelsen. Demonstrasjonene er grunnlagt på mistillit til deler av politiet og dets styrelse, og i Oslo finner demonstrasjonen sted utenfor Justisdepartementet. Justisminister Knut Storberget gjester demonstrasjonen og uttaler at alle skal ha en anstendig og rettssikker behandling av politiet og andre myndigheter, men at det er vanskelig for regjeringen å gå inn i saker som er under etterforskning. Storberget velger å ikke gi sin anerkjennelse til beveggrunnen for, eller budskapet i demonstrasjonen. Tvert imot sier han til TV2 at han er glad for at politiet har så høy tillit som de har, og at det ikke er grunn til å si at vi har en tillitskrise i forhold til norsk politi. For en skivebom! Justisministeren evner åpenbart ikke å forstå at dette ikke gjelder den gemene hop, men minoritetsgrupper, marginaliserte samt deres støttespillere. Det er fra før velkjent at rusavhengige, kvinner i prostitusjon, mennesker som må tigge, en del innvandrere og enkelte politikere har sterk mistillit til deler av politiets arbeid. Nå har det oppstått en ekstrem tillitskrise blant afrikansk ættede og Politiets Fellesforbund svekker tilliten til politiet ytterligere ved å støtte polititjenestemenn uavhengig av omstendighetene. Lederen i Politiets Fellesforbund, Arne Johannessen lyder som en papegøye: Han sier det samme uansett. Det er derfor all grunn til å sympatisere med de øvrige ansatte i politiet. Justisministeren er avventende med å foreta grep som sikrer rettssikkerheten til alle menneskegrupper i vårt samfunn. Politiets og politikernes tillit svekkes fortløpende.

At dere tør
”At dere tør” er navnet på en spillefilm fra 1980, basert på en sann hendelse: Et trist kapittel i Norges historie der en politimann i 1975 med kaldt blod skyter og dreper en seksten år gammel gutt i ryggen idet han ubevæpnet forsøker å løpe fra politiet etter et biltyveri. Politimannen blir senere blankt frifunnet i retten og et politikorps reiser seg og applauderer i rettssalen. Det er da en av tilhørerne roper til dem: ”At dere tør!” Samfunnet har beveget seg i siviliserende retning siden den gang, men politiets myndigheter har åpenbart blitt stående på stedet hvil. Dette viser seg tydelig da leder i Politiets Fellesforbund Arne Johannesen 14. mai presterer å uttale at pågripelsen av Obiora var godt politiarbeid. Johannessen roser i følge Klassekampen tjenestemennenes fremgangsmåte. Til Klassekampen sier Johannessen at han mener norsk politi er flinke i møte med minoritetsbefolkningen. At han tør. Det er å håpe at Johannessen snarest leser Klassekampens artikkel av Åsa Brandvold: Med rett til å drepe for mulig korrigering av hans besynderlige virkelighetsbilde. Der forteller Momodou Sanneh at han føler han ikke har noen rettssikkerhet. På gatekjøkkenet han driver, har han av og til blitt plaget av en ungdomsgjeng. En gang ringte han politiet. Da han presenterte seg, sa de: «Det er du som er problemet!»

Dyp tillitskrise
Abid Q. Raja sier til VG 8. mai at politiet lenge har vært i dyp tillitskrise hos minoritetsmiljøer. Leder Arne Johannessen i Politiets Fellesforbund besvarer utspillet med at Raja ikke må kaste bensin på bålet. Johannessen er kanskje ikke klar over at minoritetsmiljøer forteller om rasistisk politivold begått mot rusmiljøet ved Vaterlandsparken. Der forteller ungdom at særlig somaliere får juling, blant annet ved slag med batonger.

Nytt engasjement for gammel problemstilling?
Kanskje vil det økende engasjementet mot politivold og rasisme medføre at søkelyset også rettes mot påstandene om det samme mot rusmiljøene i landets storbyer. Disse trenger beskyttelse og rettsikkerhet minst like mye som andre. I fjor ble det foretatt mer enn 3500 pågripelser for brudd på narkotikalovgivningen i området rundt Vaterlandsparken. Primært innvandrerungdom ble arrestert og dette leder tankene tilbake til Åsa Brandvolds artikkel i Klassekampen. Der uttaler Ove Sem at han tror politiblikket søker annerledeshet. Det er vi opplært til, sier han. Tankene henledes også til NRK, Brennpunkts aller siste sending tirsdag 23. januar 2007. Programmet bar tittelen; "Frykt gir makt" og der fikk vi se at beskutt innvandrerungdom på Furuset blir nedprioriterert. Ignorert! Vi opplever i dag en stadig økende økonomisk, helsemessig, sosial og trygghetsmessig ulikhet. Stadig flere opplever meningsløshet i livet og tyr derfor til rusmidler eller vold. Akkurat som Momodou Sanneh, er innvandrerungdom i Oslo i en situasjon der de ofte opplever at de må ta loven i egne hender ved krise. Det er grunn til å anta at de opplever det slik at politiet ikke vil hjelpe dem, selv når de er truet på livet. Hvem skulle ikke ønske at Bjarne Håkon Hanssen snart minner om at Obiora-saken berører grunnleggende menneskerettigheter. Hvem skulle ikke ønske at statsministeren forteller at det er et poeng i seg selv at mange står opp og støtter kravene om uavhengig granskning? Hvor er politikerne når du trenger de mest? Det er kun dager igjen til neste nyttårstale.

Lovlig halsgrep?
Den 14. mai varsler politidirektør Ingelin Killengreen at hun vil se nærmere på politiets bruk av mageleie og halsgrep. Spesialenheten påpekte i sin gjennomgang av saken at norsk politi ser ut til å ha manglende kunnskap om faren ved mageleie som politiet ofte legger pågrepne i for å påsette håndjern. Dersom Politihøyskolen kun lærer bort hvordan man legger pågrepne i mageleie, men ikke om de potensielle konsekvenser, så er det like fornuftig som å drive seksualundervisning uten å fortelle om verken kjønnssykdommer eller at man kan bli gravid. Men halsgrepet: Justisdepartementet nedla allerede i 1990 et forbud mot å bruke det annet enn i nødverge. Derfor er uenigheten mellom vitner og politi et så stort og viktig ankepunkt i saken at det bør vurderes av en uavhengig rettssak, som slike saker flest. Det er også et paradoks at saken ikke kommer for retten, men at handlingene forbys i ettertid. Politiet har sendt ut nye regler for halsgrep, mageleie og transport av bevisstløse. Det ser ut til at Killengreen gjør det hun kan innen rådende forutsetninger

Nytt vitne ville melde seg
Den 17. mai skriver Dagbladet at et fra før ukjent vitne har fortalt sin historie på Facebook. Vitnet uttrykte at han ville melde seg for etterforskerne. I innlegget på nettforumet skrev vitnet at det var «ganske utrolig» at Arne Johannessen i Politiets Fellesforbund kalte pågripelsen av Obiora godt politiarbeid. «Regner med at det er en del politifolk der ute som ikke deler hans syn. Håper i hvert fall det,» skrev han. Han skrev videre at han i ettertid ikke kan tenke seg noe annet enn at skrikene han hørte (Obioras) kom fra en mann som var livredd. Advokat Jens-Ove Hagen som var forsvarer for en av de fire polititjenestemennene, uttalte at han ikke syntes opplysningene om et nytt vitne var spesielt interessant. – Media må etterhvert begynne å ta til seg at her har det skjedd en grundig etterforskning med avhør av over 40 vitner. Åstedet var jo fullt av objektive vitner som bivånet hva som skjedde. Samtlige av disse er avhørt, og det er blant annet basert på disse vitneforklaringene sammenholdt med de sakkyndiges erklæringer, at etterforskningsorganet har konkludert slik de har gjort, sier Hagen til Dagbladet.no. Jo, men hva med:

1. habilitetsproblemet der de første avhør av de impliserte politifolk ble gjennomført av en spesialetterforsker som hadde vært kollega med dem kun ett år tidligere?

2. Hva med det faktum at politifolkene ikke ble permittert?

3. Hva med kritikken mot at etterforskningsarbeidet var gått over for lang tid, og at det for utenforstående så ut til at drøyingen skyldes at krefter ønsket at liggestillingen skulle fremmes som dødsårsak og ikke kvelning som jo obduksjonsrapporten (Basert på avhør, vitneutsagn, rekonstruksjon og obduksjonsfunn) konkluderte med?

4. Hva med de motstridende uttalelser der en av politimennene skal ha forklart at han ble med Obiora bak i politibilen for å holde han i stabilt sideleie og sørge for frie luftveier hvilket er i klar uoverensstemmelse med versjonen helsepersonellet ved St. Olavs hospital ga: Om at avdøde lå med ansiktet mot golvet i bilen og armene på ryggen med håndjern og hans ben ramlet ut?

5. Hva med de motstridende utsagn der politiet sier de måtte beskytte de ansatte på sosialkontoret mot en rabiat Obiora, imens en ansatt selv sier at Obiora var helt rolig og at det så ut til å gå bra like før basketaket?

6. Hva med det uhyre problematiske i at Spesialenhetens rapport ikke nevner de seks vitnene, som i motsetning til politiet, sier at det også ble tatt halsgrep utenfor sosialkontoret?

Abid Q. Raja er også sterkt uenig med Hagen. Han uttalte at det nye vitnet så visst er interessant fordi vitnet underbygger den merkelige uenigheten der vitner uttaler at Obiora virket som en syk mann imens politiet sa han fremsto som en trussel og fare.

Politiske konsekvenser

Den 18. mai melder bystyrerepresentant for Oslo SV Sapideh Sadeghi at hun trekker seg fra SV grunnet skuffelse over SVs manglende engasjement i Obiora-saken samt at hun har mottatt innvandrerhets fra partifeller. Sadeghi uttaler til Ny Tid at hun tror de færreste skjønner hvor dypt inntrykk Obiora-saken gjør på folk med innvandrerbakgrunn. – Mange i innvandrermiljøet frykter nå for sin rettssikkerhet, siden ingen straffes etter et slikt dødsfall. Det handler om innvandrernes framtid og plass i dette landet, sier Sadeghi. Omtrent på samme tidspunkt krever SVs Olav Gunnar Ballo, som er andre nestleder i justiskomiteen på Stortinget, og Senterpartiets stortingsrepresentant Ola Borten Moe, en ny og uavhengig granskning av Obiora-saken. Den 19. mai ble det gjennomført store demonstrasjoner i Oslo og Trondhjem. Lederen for LO i Trondheim, Arne Byrkjeflot, uttalte at det er avgjørende at politikerne tar et standpunkt. – Sier du ingen ting, tar du stilling i saken, sa han. Byrkjeflot mente i følge Adresseavisa at det er på tide at landets topp-politikere, med regjerningspartiene i spissen, kommer på banen. – Mange ønsker ikke å ta debatten i frykt for at det blir forhåndsdømming. Men er det noe vi trenger her, så er det debatt. Byrkjeflot påpekte at dette ikke først og fremst handler om skyld, men om prinsipper.

”Jeg står og ser på at politiet dreper en mann”
En vitne fortalte på demonstrasjonen i Oslo samme dag at han ble oppringt av sin samboer idet han observerte basketaket utenfor Østbyen offentlige velferdskontor i Trondheim. Hvor er du? Spurte samboeren. Vitnet svarte instinktivt: Jeg står her og ser på at politiet dreper en mann foran øynene mine. Vitnet appellerte så til at det nedlegges forbud mot at politiet bruker halsgrep.”

Ingen uavhengig granskning
Den 20. mai sa justisminister Knut Storberget at det er uaktuelt å sette i gang en uavhengig granskning av Obiora-saken. Storberget avviste dermed demonstrantenes krav og påpekte at det er opp til Riksadvokaten og ikke politikerne å gå videre med saken. Men justisministeren sa samtidig at han har bestemt at Spesialenheten for politisaker skal evalueres. Storberget uttalte at evalueringen ble initiert uavhengig av Obiora-saken. Haugesunds Avis skrev i en lederartikkel dagen etter at det er innlysende at Storbergets avgjørelse om å evaluere Spesialenheten henger sammen med dens håndtering av Obiora-saken. Videre skrev Haugesunds Avis at de er opptatt av at politiet har tillit blant folk, og at det også er deres inntrykk at det er tilfelle: – ”Norsk politi opptrer jevnt over på en måte som inngir tillit. Men for at denne tilliten ikke skal svekkes er det viktig at vokternes vokter også har troverdighet. Og i denne saken kjenner Haugesunds Avis på en uro i forhold til troverdigheten til Spesialenheten.”

Ny demonstrasjon
Lørdag 26. mai gjennomføres nok en stor demonstrasjon mot politivold i anledning Obiora-saken. Denne gang i Bergen og i anledningen sier Sondre Båtstrand og Rita Slørdal at de ønsker en rettslig behandling av dødsfallet til Obiora. Båtstrand legger til at han finner det uforståelig at et menneske kan drepes under en arrestasjon. Han forstår heller ikke at Politiets Fellesforbund kan karakterisere en sak med et slikt utfall som en forbilledlig pågripelse. – Dersom pågripelsen var så forbilledlig har verken politiet eller myndighetene noe å frykte i rettssalen. Da er det en fordel at saken kommer opp i retten. Så får politiet også renvasket seg, legger han til.

Ingen enkeltstående sak
Obiora har blitt et symbol for behovet for lik rettssikkerhet for alle og mot politivold. Saken har fått usedvanlig stor oppmerksomhet. Det er flere grunner til dette, men mistanker om at det ligger rasisme eller rasistiske overtoner bak hendelsen har sannsynligvis skapt det engasjement som trengtes for å gi saken fortjent oppmerksomhet. Samtidig har andre saker om politivold kommet i skyggen av Obiora-saken. Det kan likevel se ut til at Obiora-saken på ny vekker oppmerksomhet mot de andre sakene. Det er uansett stor grunn til å stille spørsmål ved hvorfor Obiora-saken har vekket langt større engasjement enn andre liknende saker. Jeg tenker da særlig på Svensk-colombianske Robert Michael Aconcha-Kohn som ble kvalt på brutalt vis av en anorakkhette under polititransport natt til 8. oktober 2004, den politiske flyktningen fra Polen, Tomasz Wacko, som døde da han ble overmannet av en politimann som var tilkalt til Wackos hjem på grunn av husbråk 2. juni 2003 (Politimannen slo Wacko med batong og holdt halsgrep på han i ti minutter) og Tonny Askevold som døde da han ble overmannet av en beruset politimann som ikke var i tjeneste i Lommedalen i Bærum natt til 1. april 1990 (Politimannen holdt halsgrep på gutten i 20 minutter). Det er skrevet gode artikler om disse hendelsene og jeg anbefaler særlig Skammen som myndighetene ville glemme og Har aldri fått unnskyldning. Siste artikkel har særlig fokus på hvordan pårørende har blitt behandlet og sakene viser at sivile søksmål enda ikke har ført til domfellelse.

16 døde under politipågripelse på to år
Den 30. juni 2007 skriver Dagsavisen at 16 personer har mistet livet under pågripelser, i politiets varetekt, eller annen tjenesteutøvelse de siste to år. To av landets fremste strafferettsadvokater, Tor Erling Staff og Harald Stabell, mener tallene gir grunn til sterk bekymring. De mener Spesialenheten for politisaker likevel ikke er den garantisten den var ment å være for objektiv og uavhengig etterforskning av politifolk som kan ha begått lovbrudd.

Saken ruller og går

Obiora-saken fortsetter å dukke opp i mediene med gjentatte sjokkerende avsløringer. Riksadvokaten ba i juni Spesialenheten om å etterforske Obiora-saken på ny. Det skulle senere vise seg at etterforskningen bli foretatt på samme avdeling som den forrige etterforskningen. Høyres stortingsrepresentant i justiskomiteen, Elisabeth Aspaker, protesterte kraftig mot dette. Den 12. juli viste en meningsmåling fra Sentio at hver fjerde nordmann sier at deres tillit til politiet er svekket etter Fritz Moen-saken og Obiora-saken. Tilliten ble neppe styrket da media seks dager senere kunne fortelle at tegninger og tekster med rasistiske budskap har hengt på veggen i politihuset i Trondheim i flere år.

Anmeldt for vold 14 ganger
Den 19. november får vi vite at de to politimennene som la Eugene Obiora i bakken under den tragiske pågripelsen, samlet har 14 voldsanmeldelser mot seg. Tre av disse etterforskes, ifølge Dagbladet, fremdeles av Spesialenheten for politisaker. Politiets advokat Jens-Ove Hagen avfeier dette med at slike anmeldelser hører med til jobben og leder i Politiets Fellesforbund Arne Johannessen støtter opp med indignasjon i stemmen når han begrunner anmeldelsene med at polititjenestemennene er veldig utsatt for nettopp slike anmeldelser. De to herrene bagatelliserer anmeldelser om vold begått av polititjenestemenn slik at det er grunn til å tro at de kommer til å måtte dele førsteplassen i norgesmesterskapet om alvorlig respektløse angrep på rettssikkerheten. Securitas’ kategoriske avvisning av påvist vektervold blekner i forhold til dette.

Riksadvokaten henlegger
Riksadvokaten henlegger Obiora-saken 21.desember 07. Det offentlige svikter ved at de ikke tar saken til en uavhengig domstol. Derfor er det godt å vite at familien til Obiora skal reise et sivilt søksmål. Obiora-saken fortsetter videre og jeg mistenker at jeg om ikke så lenge må skrive en versjon 3 av denne artikkelen. Jeg aner intet om skyldspørsmålet i saken, men den bør selvsagt vurderes av en uavhengig rettsinstans.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Fredag 23. november ble en av Aftenpostens reportere vitne til at en uteligger ble utsatt for brutal behandling av to vektere ved Oslo S. Reporteren sier han så den ene vekteren sparke mot uteliggeren før de begge dro han opp. Uteliggeren fortalte senere at han hadde smerter etter å ha blitt sparket i kneet og halebeinet og at han derfor segnet sammen da vekterne dro han opp igjen imens de skrek: – Hva faen er det du driver med? Da reporteren senere konfronterte vekterne med det han hadde sett, opplevde han deres oppførsel som truende. Den ene sa at det var en alvorlig anklage han kom med, som aldri har skjedd. Den andre svarte at junkier alltid ljuger. Også informasjonssjefen i Hafslund, Morten Schau avviste på det sterkeste at det var brukt vold.

Det er lett å forestille seg følelsen Aftenpostens reporter hadde da han gikk mot arbeidsplassen sin. Å bli møtt med kategorisk avvisning både fra personer med uniformer som signaliserer autoritet, og fra ledelsen i vekterselskapet, på noe man selv synes å ha opplevd, det kan få en til å tvile på egen dømmekraft. Dramatiske hendelser oppleves i seg selv uvirkelige og kanskje var det derfor reporteren valgte å ta en telefon til Erlik Oslo for å høre om de kjente til liknende hendelser. Kanskje trengte han en bekreftelse. Tilfeldighetenes spill rår og rammer blindt, denne gang i favør av et vitne til vektervold. Reporteren fikk det han trolig søkte og mer til da Erlik Oslo ikke bare kunne bekrefte at vektervold er et problem, men også at de derfor skulle arrangere et seminar om temaet senere samme dag.

Flere av gatemagasinets selgere fortalte både fra scenen og på en kortfilm, om voldsepisoder de har blitt utsatt for. Det ble uttrykt gjensidig frykt for ”kjelleren” i Østbanehallen. Vekteres slag, spark, kneblinger og spyling med vannslanger er tilsynelatende en vanlig del av deres hverdag. Vektere har dessuten begynt å pågripe for beslag, noen bruker håndjern. Det ble stilt spørsmål ved om vekterne har fått flere hjemler ettersom de pågriper og tar beslag. Spørsmålet ble stående ubesvart.

Justisminister Knut Storberget fortalte til Aftenpostens nett-TV at han er bekymret og ser svært alvorlig på saken. Han sa videre at episodene de får rapportert inn (!) er klare lovbrudd, og videre at det ikke er lov å utøve vold og trusler. Justisministeren konkluderte så med at det er grunn til å stille spørsmål ved om kompetansen i, og kontrollen av, denne virksomheten er god nok.

Hadde det bare vært så enkelt. Hadde bare justisministeren forstått.

Trakassering og vold er en tragisk, men logisk konsekvens av myndighetenes kriminalisering av de rusavhengige. De gjentatte umoralske politiaksjoner i Oslo Sentrum har redet grunnen for, og er årsak til ekstrem behandling av samfunnets vanskeligst stilte. Jeg har i flere år sett en klar tendens til at desto lenger politiet går, desto enda lenger legitimerer dette at vektere kan gå. Dessuten er tabloidpolitikk patetisk: Det er lett å forstå at justisministeren ble grepet av stemningen på seminaret, men vanskelig å tro at han nå endelig vil gjøre noe med et problem han må ha visst om lenge.

Vektervold mot narkomane er en av vår sivilisasjons mest tragiske skyggesider, der den utøvende part er unntatt loven og offeret fratatt enhver form for rettssikkerhet. Den ufyselige praksisen har pågått i mange år, den rammer øvrige vekteres omdømme og det er kun toppen av det skitne isfjellet som iblant kommer til syne for allmennheten. Jeg ble selv utsatt for liknende brutalitet da jeg var en del av rusmiljøet på begynnelsen av nittitallet. Vektere på kjøpesentre i forstedene banket oss jevnlig med hensikt å ”forebygge salg av narkotika til mindreårige” og jeg fikk en gang en albue rett i fjeset fordi jeg gikk i retning av Arkaden ved Karl Johansgt.. ”Slike som meg fikk ikke gå inn der”.

Plata-aksjonen (Oppstart 7.juni 2004) økte konfliktnivået mellom vektere og rusmiljøet betraktelig. Lokale forretningsdrivende ved Skippergata og Karl Johans gate fikk rusansamlingene feid opp på sine trapper, så de valgte å leie inn vektere. Disse fikk trolig tidlig erfare at politiet ofte bruker hardhendte pågripelsesmetoder for beslag på gateplan. I april 2005 fortalte Dagbladet at politiet hadde brukket ankelen på en rusavhengig under en pågripelse på hjørnet av Karl Johansgate og Skippergata. Øyenvitner fortalte at foten var vridd nesten 180 grader og at politiet forsøkte å brekke foten tilbake på plass. Operasjonsleder Harald Skjelbred fortalte at politiet karakteriserte episoden som et hendelig uhell.

29. mai 2005 fortalte et vitne til Dagsavisen om en narkoman som hadde blitt sparket ned bakfra av en vekter midt på Stortorvet. Lederen i kirkens Bymisjons Møtestedet, Håkon Løes fortalte i samme anledning at stadig flere narkomane ble trakassert av vektere og at stadig flere møtte opp med knuste briller og blåveiser. Daværende leder av Fransiskushjelpens gatearbeid, Ole Martin Holte fortalte at mange ble trukket inn på bakrom og strippet, og at flere ble regelrett banket opp. Dagsavisens journalist Anne Karin Sæther oppsøkte miljøet den gang og lærte at spyling av uteliggere midtvinters var vanlig.

Heine Wang, administrerende direktør i Vakt Service avviste alle vitneskildringene fullstendig. – Hadde det virkelig vært slik, så ville det vært flere domfellelser og mediefokus, en fjær blir vel raskt til ti høns, var svaret hans.

I juli 2006 ble jeg vitne til politibrutalitet i Skippergata. En av de gamle traverne i miljøet ble pågrepet for beslag av en liten klump med hasj. En liten og sliten rusavhengig mann med en dødelig sykdom ble bryskt tvunget ned i bakken og fikk et kne kjørt inn i ryggen sin imens de bendte armene bakover for å påsette han håndjern. Med ansiktet klistret til asfalten lå han og skrek i smerte, til offentlig beskuelse. Det var som å se en trist dokumentarfilm om vår sivilisasjons usiviliserte fortid, men bevitnet i nåtid.

Slike observasjoner skaper skjelvinger i legemet og en opplevelse av uvirkelighet. Både den gang, og da jeg for to måneder siden var vitne til at en vekter mishandlet en rusavhengig rullestolbruker inne på Østbanehallen imens han skrek: ”Vi vet du selger dop”, forsøkte jeg å få pressen interessert. Men til ingen nytte. Dette henleder tankene til Aftenpostenreporteren som i vantro haster mot sin arbeidsplass for å fortelle om det han har opplevd. Kanskje var det de eneste sekundene i hans liv som han fullt ut kunne forstå hvordan det ville føles om han ble møtt med mistro også der.

Krigen mot narkotika er i praksis en krig mot narkomane, der mer eller mindre kvalifiserte soldater opererer på slagmarken. Lite har forandret seg siden daværende kriminalsjef i Oslo Arne Huuse i juni 1983 uttalte at de skulle splitte ethvert åpent brukermiljø ved å gjøre det så utrivelig for de som kjøper, selger og bruker stoff, at de ikke lenger ønsker å være der. Det har bare blitt mer av det samme, og på et nivå som ikke er vårt samfunn verdig.

Arild Knutsen, leder i

Foreningen for human narkotikapolitikk

http://www.fhn.no

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Rusmiddelbruk som innebærer risiko for egen og andres helse, har alltid bakenforliggende årsaker av forskjellig art. Dårlig selvtillit, angst og traumer er blant årsakene som oftest trekkes frem som grunn til at det utvikles hyppig bruk og avhengighet. Høyt forbruk av kokain hemmer dømmekraften og presisjonsnivået. Det er derfor avgjørende viktig med oppsøkende tiltak overfor dem med problemer. Det de trenger mest er et aktivt og gjensidig tillitsforhold til hjelpeapparatet og det de trenger minst er mistillitsforhold.

Mandagens utgave av TV2s Tabloid viste kunnskapsmangelen som ligger til grunn for at det offentlige enda ikke har klart å snu den triste utviklingen på rusmiddelproblematikken. Politiet slår på stortromma så det ljomer med sin nye aksjon ”Hvit snø”. Nå skal de angripe finansverdenen, utesteder og ”kjendiser” for å beslaglegge kokain. Deres aksjon skaper bemerkelsesverdig få protester. Den eneste gjesten som under gårsdagens TV-debatt fremmet motforestillinger, var Per Aage Pleym Christensen, redaktør for Liberaleren. Han foreslo å endre narkotikapolitikken fra straff til restriksjoner, men dette vakte sterke reaksjoner blant de uinnvidde.

Marianne Aulies umiddelbare reaksjon var at hun heller sier nei til rus, enn ja til legalisering. Denne misforståtte motforestillingen illustrerer en utbredt kunnskapsløshet i forhold til rusproblematikken. Aulie mener det er kynisk og egoistisk å foreslå restriksjoner fremfor forbud. Vi må heller vise hverandre kjærlighet, sier hun. Aulie får herved en oppfordring til å fortelle hvor kjærligheten befinner seg innenfor straff, sanksjoner og å ta avstand fra narkotika, og hvor kjærligheten så mangler ved å være forbilledlig ved rusmiddelbruk generelt, og ved å yte hjelp til de som har problemer spesielt.

 Politiets hovedfremgangsmåte er de totalt unyttige verktøyene straff og skremselspropaganda. Å tro at dette reduserer bruken, er like pinlig naivt som de nyere verktøyene de planlegger å ta i bruk: Dialog med utelivsbransjen for å få fjernet klosettlokkene og å få vaskeservanter ribbet for benker rundt, slik at man ikke kan legge striper med kokain på dem.

Dette kan man med de enkleste grep tilpasse seg etter. Politiets arbeid er i beste fall uvirksomt. De aller fleste har selvsagt noe i veska eller lomma som de kan legge kokainstripene på, og de har selvsagt andre steder å gå.

Sturla Berg-Johansen har en del gode refleksjoner knyttet til rusmiddelproblematikken, men det er likevel problematisk at pressen bruker han som ”ekspert” på området. Berg-Johansen har tidligere uttalt at hasj er av de farligste stoffer som finnes. Dette er en grovt feilaktig uttalelse som skaper et uheldig bilde der det minst skadelige og mest utbredte illegale rusmiddelet, fremstilles som et av de verste. Når unge mennesker ikke kan stole på informasjonen de får om såkalt lettere narkotiske stoffer, hvorfor skal de da stole på informasjonen om de såkalt tyngre?

 Berg-Johansen reagerte på Pleym Christensens reguleringsforslag med å si at det er lite gjennomtenkt å si at kokain skal selges i kontrollerte former. Her tar Berg-Johansen gruelig feil. Det var dessuten usedvanlig frekt å stille spørsmål ved om Pleym Christensen har prøvd narkotika selv. Berg-Johansens lavmål nådde bunnen da han i tillegg spekulerte i at Pleym Christensen synes det er greit at man setter sprøyter med kokain i sine barns nærvær. Denne nedlatende holdningen samt hans uttalelse om at det er sykt å ønske legalisering, viser hvor misforstått ønsket om en narkotikapolitisk reform tolkes. Muligheten for progress i den narkotikapolitiske debatten forkludres når det fremmes urimelige mistanker om at alle ikke har de samme intensjoner for sitt engasjement på området.

Visepolitimester i Oslo Politidistrikt Hans Halvorsen forstår enda mindre enn Berg-Johansen og Marianne Aulie til sammen.

 - Vi har ikke tenkt å tape denne kampen, vi gir ikke opp. Kampen mot narkotika er selvsagt ikke tapt, sier Halvorsen. Hans intensjon med operasjonen ”Hvit snø” er å forebygge.

Politiets behov for kunnskap om narkotikaproblematikken er med andre ord prekært, da forbud er den minst virksomme forebygging som finnes. Politiaksjoner skaper beslag, men andre og verre konsekvenser som ikke påvises like lett.

Lene Alexandra Øien fortalte på NRKs Redaksjon EN i går, at hun hadde en periode i sitt liv da hun ikke hadde så lyst til å leve. Da brukte hun kokain. Visepolitimesteren sier han vil slå ned på kokainbruken for at folk skal forstå at dette er livsfarlig. Dette illustrerer hvor misforstått og feilvinklet deres forebyggingsarbeid faktisk er. Brukerne vet veldig godt hvor farlig kokain er, men politiet er desillusjonert nok til å tro at straff og skremselspropaganda vil minke bruken fordi dette vil øke forståelsen for de potensielle skadevirkninger.

Politiet etterlyser dessuten at flere skal ta avstand fra kokainbruk. Hensikten er vel og bra, men slike holdningskampanjer fører dessverre kun til total skivebom. Årsaken er enkel: Alle vet at rusmiddelbruk innebærer fare for helsemessige konsekvenser. Alle vet at dette gjelder illegale rusmidler, sågar som legale. Alkohol er blant de skadeligste og mest vanedannende rusmidler. Alkohol er dessuten det stoffet de aller fleste debuterer med. Om vi skal oppnå en holdningsendring knyttet til rusmiddelbruk, så er det altså alkoholbruken man må rette søkelyset på.

Den verste konsekvensen av politiets straffetiltak er at det reduserer muligheten for tidlig intervensjon. Thor Jarle Flakk fra Vangseterklinikken sier de får en god indikasjon på trendene i forhold til rusmiddelbruken i samfunnet fordi terskelen for å oppsøke hjelp for rusproblemer er lavere ved private institusjoner enn ved offentlige. Dette illustrerer en svært uheldig konsekvens av forbudspolitikken: Brukerne må skjule bruken og gjemme seg. De opplever det slik at de ikke kan stole på det offentlige. De frykter å bli møtt med fordømmelse, straff og andre uheldige sanksjoner.

 En ny tilnærmingsmåte på narkotikaproblematikken er på vei og et behandlingstilbud for heroinister viser seg faktisk å virke heldig for redusering av bruk og utbredelse av kokain. Dansk Folkeparti fremmet i går et forslag til Folketinget om å igangsette forsøk med legeordinert heroin. En av hovedbegrunnelsene var nettopp få redusert kokainbruken. Legeordinering av heroin har vist seg å ha denne effekten i Sveits, Nederland og Belgia.

Jeg oppholder meg stadig i rusmiljøet ved Karl Johan og har opplevd at kokain er stadig mer tilgjengelig også blant de tyngst belastede. Sist fredag ble jeg tilbudt billig hasj, kokain, amfetamin og heroin og kunne få prøvesmake hva jeg ville.

Dette viser tydelig at tilgjengeligheten er økende og prisene redusert. Det ble sagt på TV i går at alle som vil ha kokain, vet at de får det i Oslo Sentrum. Det er en korrekt og viktig opplysning: Alle i østlandsområdet som ikke har kontakter, vet at de kan oppsøke rusmiljøene i Oslo Sentrum når de skal ha tak i kokain eller amfetamin. Disse miljøene innebærer på nåværende tidspunkt den fremste tilgjengelighetsfaktoren, ikke minst for dem som er i debuteringsfasen.

Det er derfor viktig å få regulert kokainet og å få satt i gang behandling med heroin så fort som mulig også i Norge. Det er politisk flertall for legeordinering av heroin i Danmark. Troligst fordi mer enn 80 prosent av opinionen er positive til dette. På et debattmøte på rusfeltet i forrige uke, ble det sagt at det ikke lenger diskuteres om det skal settes i gang med legeordinering av heroin i Norge, men når det skal gjøres. Fornuftige restriksjoner, hjelpetiltak og tett kontakt med rusmiddelavhengige gir langt heldigere konsekvenser enn straffereaksjoner og dette gjelder selvsagt alle rusmidler.

Når noen er rusavhengig så er det en grunn til det, det virker mot sin hensikt å forsterke denne grunnen.

Arild Knutsen, leder i

Foreningen for human narkotikapolitikk

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tidlig i sommer fikk Erna Solberg besøk av tre pårørende til rusmiddelavhengige. Like etter møtet fikk den ene den vonde beskjeden; at barnet hennes hadde tatt sitt liv.

Denne tragedien benytter Høyres leder seg nå av i sin blogg på VG Nett, til å forsvare mer bruk av tvang i rusomsorgen. Det er fra før anerkjent som høyst kritikkverdig å bruke en enkelt episode til å fremme generell politikk, men tvangsperspektivet er for viktig til å dvele ved akkurat det.

Erna Solberg er i godt selskap med sitt ønske om tvang, men Justisministeren har sin egen vri. Knut Storberget var 9. august i Kristiansand og møtte en hederlig pårørende som har kjempet for tvang i flere år. Justisministeren sa at mannen skulle få viljen sin, men så var det kun for å reklamere for det allerede etablerte og stadig voksende prosjektet med å dømme pågrepne rusavhengige til behandling.

Det er meningsløst, ja rent irrasjonelt å innføre en politikk der vi tvinger mennesker til behandling istedenfor å bygge ut, differensiere og forbedre behandlingen. Det er månedslange køer for dem som ønsker behandling, både institusjonell og medisinsk. En innføring av tvang vil føre til at man prioriterer de med de mest ressurssterke pårørende og tilfeldige arresterte fremfor reelt motiverte. Jeg har enda ikke sett et eneste forslag om tvang til medisinsk behandling og det viser tydelig hvilke holdninger som her ligger til grunn.

En bønn om tvangsbehandling er et nødrop og samtidig en fallitterklæring. Etterspørselen illustrerer hvilke desperate situasjoner rusmiddelavhengige lever i og hvordan dette preger deres pårørende. Vi trenger å rette skytset mot roten av dette problemet, heller enn å innføre misforståtte nødstiltak overfor alle vi har latt falle så langt. Dersom behandlingsvesenet hadde vært tilgjengelige og forlokkende for dem det gjelder, så ville problemet vært av en annen dimensjon og de mest trengende ville sannsynligvis ønsket å oppsøke dem selv.

Det er mange grunner til at mennesker utvikler avhengighet til rusmidler. Stort sett er det de samme årsaksforhold som for spiseproblemer, selvskading og annen ekstrem atferd.. Flere rusmidler har den virkning at de lindrer angst og gir friminutt fra mentale lidelser. Slik glemmer man for en stund sin overkonsentrasjon om seg selv, slik at livet føles overkommelig.

Problemene tårner seg imidlertid opp etter kort tid, og for mange er det umulig å skaffe seg hjelp før avhengigheten tar overhånd. De møter først og fremst straff og fordømmelse. Dermed blir deres liv ytterligere ødelagt. Trangen til å møte forståelse, bringer ofte ungdom inn i fra før belastede miljøer. De er tiltrekkende fordi de ikke likner det øvrige samfunn.

Det øvrige samfunns fordømmende reaksjoner på rusmiddelbruken, skaper en kløft og slik blir veien til flere og mer avhengighetsdannende rusmidler kort. Dette fører blant annet seksuelt misbrukte inn i prostitusjon – et liv der de tvinges til å gjenoppta slike kroppslige fornedrelser som var utgangspunkt for deres trang til virkelighetsflukt. Eller de tvinges inn i et liv med kriminalitet, tigging eller andre nedverdigende og traumefremmende handlinger.

De som roper etter tvang, må ha glemt hvordan de opplever press utenfra, på områder der de selv mangler motivasjon. Også syltynne, overvektige og nikotinavhengige må ha motivasjon for å gjøre noe med sitt problem. Motivasjon kan ikke fremtvinges, men derimot styrkes av andre. Den rusavhengige trenger aksept og forståelse for at den er det mennesket den er, ikke å bli sett på som en ”narkoman” som alle kan peke på og måle seg med for slik å kunne føle seg bedre.

Toleranse og anerkjennelse kan redusere følgende konsekvenser av rusmiddelavhengighet: Overdoser, smittesykdommer, kronisk leverbetennelse, åpne sår, amputerte lemmer, hjerteklappbetennelse, sult, boligmangel og mangel på håp for fremtiden. Dette krever forståelse for rusmiddelbrukerens reaksjonsmønster og prioritering av rusproblematikken.

I tillegg krever det et ettervern som kan love mer enn, i beste fall, et liv to kvartaler vekk fra rusmiljøet, med en lirekasse og den gamle myntbøssa foran seg.

Arild Knutsen er bystyrekandidat for Oslo Byaksjon og leder i Foreningen for human narkotikapolitikk

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Pårørendeforeningen Landsforbundet Mot Stoffmisbruk (LMS) reagerte med avsky på at Ari Behn i forordet til en ny bok, skriver om et møte med forfatteren Mohamed Choukris. Da møtet fant sted var begge påvirket av cannabis. Behn skriver blant annet følgende: ”Kanskje svaiet jeg aller mest på grunn av den trøstefulle røykingen vi bedrev på taket av El Muniria fra midnatt til soloppgang” LMS hevder at dette er å ufarliggjøre narkotika. Dette er en meningsløs påstand uten grunnlag i virkeligheten.

Ari Behn fortjener heder for å skrive ærlig og åpent.. Det er urimelig å påstå at Ari Behn på denne måten ufarliggjør "narkotika". Ari Behn skriver at han var godlynt i cannabisrus og det er vel kjent at cannabis gjør brukerne fredfylte og glade. Det må bli en slutt på fortielsen av dette faktum. Ari Behn har ikke på noen måte reklamert for cannabisbruk. At LMS ønsker å fortie sannheten om cannabis, er avslørende for deres virkelighetsfjerne budskap og lite konstruktive politiske arbeid. Cannabis kan for noen skape avhengighet eller psykose, men ved tidlig intervensjon og ikke minst varedeklarasjon, minimaliseres faren. LMS sin skremselspropaganda, og aversjon mot virkeligheten, hindrer dette.

Narkotika er en juridisk samlebetegnelse på mange og vidt forskjellige rusmidler. Cannabis er mindre skadelig enn alkohol og den minst skadelige av alle illegale rusmidler i Norge. Cannabis er dessuten det mest utbredte illegale rusmiddel.

Brukere av cannabis stemples ofte som narkomane av omgivelsene og av hjelpeapparatet på grunn av utspill som LMS her kommer med. En normalisering og økt forståelse er heldig for brukerne. De trenger å vite at det ikke bare er Johnny fra Stovner som røyker hasj, men at det skjer blant alle lag i befolkningen og at du kan komme langt uansett. Brukere som får problemer opplever at de ikke har noe sted å gå for hjelp. De få som får oppsøke hjelpeapparatet sier de føler seg behandlet som narkomane og at de tvinges til å lyve for dem. Ari Behns åpenhet kan bidra til økt forståelse og slik svekke fordommene. Jeg sier hjertelig takk.

Arild Knutsen, leder
Foreningen for Human Narkotikapolitikk

http://www.fhn.no

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg får stadig meldinger om rystende forhold vedrørende juleavslutninger på skolene. Det er mangelfult med alternativer og de som arrangerer alternativer bærer preg av å ha lite sans for det. Derfor får de som ønsker fritak fra forkynnelse overfor sine barn ofte tilbud om å måtte holde foredrag om vanskelige emner, eller måtte drive kjedelig gruppearbeid eller måtte vaske skolen. Derfor legger jeg ved eget brev til skolen som min yngste sønn går på, slik at den som vil kan bruke av formuleringene til å sende klager til egne respektive skoler. Jeg har fjernet navnet på skolen, presten og barnet mitt, da det ikke er relevant i denne sammenheng

Kjære dere på XXX Skole.

Da det ikke faller meg lett å sende dere en mail av kritisk karakter, ønsker jeg først å påpeke at jeg setter stor pris på skolen og deres ansatte. Jeg har intet å utsette på dere, men heller berømme, helt til det kommer til årets juleavslutning.

Jeg finner det svært problematisk at årets juleavslutning foregår i xxx – kirke som del av skoleprogrammet og særlig med den lange forberedelsen som knyttes til den. Jeg er særlig bekymret for hvordan dette kan oppleves av foreldre med en annen religion enn den kristne. Dersom man av religiøse grunner finner det riktig å be om fritak fra den forkynnende juleavslutningen i Xxxx kirke, vil man i denne sammenheng rives av to motstridende interesser - Der man enten må godta forkynnelse ovenfor sitt barn eller dra barnet ut av et opplegg som barna har jobbet med over tid. Dere har i år valgt at barna skal øve på forhånd til en fremføring av Julekveldsvisa, der barna skal spille de vise menn, gjetere, Josef, Maria osv. Slikt skaper et samhold over tid av forventninger, prestasjoner, sang, morsom lek og mye annet. Slikt er det hjerterått å bli utsatt for å vurdere sitt barn fritatt fra. Alternativet som Xxxx Skole tilbyr, gir et inntrykk av at det alternative tilbudet er preget av noe motvilje. Jeg har vanskelig for å se noen verdighet i at dere tilbyr alternativet; arbeid i en liten gruppe med temaet juletradisjoner, når jeg ser det i sammenheng med den seremonielle og underholdende avslutningen som tilbys de som godtar kristen forkynnelse overfor sine barn. Jeg har ingen problemer med at foreldre i et lokalsamfunn ønsker å samles og ta med barna på tradisjonell julegudstjeneste, men det bør etter mitt syn skje etter skoletiden, altså utenfor de offentlige rammer som barna er pålagt å delta i. Jeg kjenner etter egen oppsøkende virksomhet, godt til presten Xxxx’s forkynnelsesiver overfor barn, og mener at han nok mer enn gjerne stiller opp med busser i nærheten av skolen, etter skoletid. Men skolen, mener jeg, bør kunne tilby en verdig og inkluderende avslutning for alle elevene sine. Undertegnede er humanist og finner forkynnelse overfor barn problematisk. Etter mitt syn bør barn få slippe subjektiv og religionstilhørighets-manipulativ påvirkning i forhold til eksistensielle spørsmål i barneårene, men kunne lære om alle religioner og livssyn på et objektivt grunnlag og så få ta sitt eget standpunkt når de blir modne nok til å foreta slike beslutninger, altså om noen år. Jeg velger å ikke be om fritak for min sønn, da det rammer hans deltagelse på noe han har gledet seg til en stund allerede, men jeg har et inderlig ønske om at dere arrangerer en mer inkluderende avslutning til neste år.

Når jeg leser Opplæringsloven §2-3a – om fritak ved utøvelse av religion, tolker jeg det slik at jeg finner et budskap mellom linjene. Det står at elever skal få fritak fra de deler av undervisningen som foreldrene anser som forkynnende. Eller som de opplever støtende eller krenkende. Dette tolker jeg som at foreldre skal ha en reell mulighet til å frita deres barn fra slikt. Men når skolen knytter lengre øvelser og forventninger til et spennende skuespill med hele klassen, så anser jeg det som sabotering av foreldrenes mulighet til å be om fritak for barna.

Det står også at skolen skal se til at fritaket blir gjennomført og at skolen skal legge til rette for tilpasset opplæring etter læreplanen. Isolert sett er deres alternativtilbud, gruppearbeidet, legitimt i forhold til loven. Men når en slik triviell arbeidsoppgave tilbys som alternativ til en høytidspreget juleavslutning med sang, skuespill og taler, så faller dette, etter mitt syn, på sin egen urimelighet.

Avslutningsvis ber jeg dere ta opp til vurdering om dere kan arrangere en juleavslutning der vi alle føler oss velkomne og der vi alle føler oss like verdsatt som mottakere av deres tjenester.

Med ønske om en god jul og et godt nytt år.

Arild Knutsen, pappaen til Junior i 2. trinn

Tips oss hvis dette innlegget er upassende